Materialguide: Naturlige materialer

Fiber fra bambusplanter er vegetabilsk naturfiber utvunnet fra plantens stengel.

Bambus som naturlige plantefibre til bruk i tekstiler er sjeldent å finne på markedet. På samme måte som lin, hamp og andre bastfibre, kan bambus røytes for å løsne fibrene fra den stive stammen.

Den stive stammen gjør at bambus også brukes til broer, møbler og redskaper. Den lette vekten gjør at noen stammer egner seg til spaserstokker og skistaver. Unge bambusskudd spises av mennesker i noen områder.

Den lette vekten gjør at noen stammer egner seg til spaserstokker og skistaver. Unge bambusskudd spises av mennesker i noen områder.

De ulike bambusartene vokser raskt, og noen så mye som 90 cm på en dag. Bambus er å regne for Pandaens næringskilde.

Det er dyrere og mer tidkrevende å fremstille naturfibre fra bambusplanten enn det er å fremstille viskose fra bambusplanten (se viskoser).

Bastfiberen hamp er en vegetabilsk naturfiber, utvunnet fra hampplantens stengel. Den ettårige bast-planten vokser seg 2-3 meter høy, og i likhet med linplanten har hampplanten fibrene langs stengelen, og prosessene for høsting og foredling til fibre ligner tilsvarende prosesser som for lin. Fibrene fra hamp er grovere og lengre enn fibre fra lin og sterkere enn fiber fra jute.

Det er kjent at Hamp var en kulturplante i Kina 3000 år fvb. Dyrkning av planten spredte seg til India og før vår beregning ble den kjent i Europa. Frø fra lin- og hampplanten er funnet i Osebergskipet (850 år evt.), og det foreligger dokumentasjon om at hamp var en kulturplante i Norge fra 1200-tallet.

Botanikere er uenige om inndelingen av arter og/eller underarter. Norsk institutt for bioøkonmi, NIBIO, antar at det er riktig å betrakte hamp som én art, Cannabis sativa, med tre underarter: 1) C. sativa var. sativa, 2) C.s. var. indica og 3) C.s. var. ruderalis.

Indicia er arten som har høyt innhold psykoaktive stoffer. Ruderalis benyttes til både frø og fibre, mens underarten Sativa er den som er best egnet som ressurs for fiber.

I 1965 ble hasj og samtidig dyrking av hamp forbudt i Norge, USA, Canada og de fleste Europeiske landene. Forbudet skilte ikke på industrihamp og underarten, C.s. var. indica, som kan foredles til rusmiddel.

Fiber fra bomull er en vegetabilsk naturfiber og brukes mye i tekstiler. I 2020 stod bomullsfiberen for om lag 24% av den globale tekstilproduksjonen. Til sammenlikning står polyester for om lag 50% av den globale tekstilproduksjonen.

Historiske funn, både bomullskapsler og stoff, tilsier at fiber fra bomull har vært anvendt til tekstiler fra 5800 fvt. i Mexico. Bomull har vært brukt i Europa 300 fvt. USA har hatt stor produksjon av høykvalitets bomull, men mye av produksjonen er utkonkurrert av billigere bomull fra Kina. Bomullstekstiler av høy kvalitet har lange, jevne fibre. Lengden varierer fra 1-6 cm. Vanligst er 2-3 cm med en bredde tilsvarende 15-20 mikrometer (µm).

Når bomullplanten er moden sprekker frøkapselen opp, og ut kommer frøene innhyllet i et beskyttende lag frøull og planten er klar for å høstes. Med håndplukking klarer man å skille ut rusk og umodne frøkapsler, som gir en bedre kvalitet enn ved maskinhøsting.

Fra innhøstingen kan man få flere produkter. De lengste fibrene (minimum 15mm) brukes som naturfibre i bl.a. tekstiler. De kortere kalles «linters» og kan brukes til regenererte fibre. Frøene kan brukes til bomullsfrøolje hvor restprodukt brukes til dyrefôr. Det blir ca. 35 kg med spinnbar naturfiber fra om lag 100 kg bomull.

Lin er en vegetabilsk naturfiber som brukes mye i tekstiler: Bastfiberen. Lin er en vegetabilsk naturfiber utvunnet fra lin-plantens stengel. Den spinnbare fiberen til linplanten kalles for linto, og befinner seg under stengelens bark.

Det er funnet frø fra linplanter på 10 000 år gamle boplasser i Syria. Forskere tror at de oljeholdige linfrøene først ble brukt til mat, og senere utviklet bruksområdene seg til fiber og tekstil. Trolig skilte de da, som nå, på oljelin og fiberlin.

Lin er en av våre aller eldste kulturplanter i Norge. Den ettårige planten trives i både subtropisk og tempererte områder, og Norge er i så måte godt egnet for lindyrking. Likevel dyrkes det lite her, noe mer i Sverige og i Finland.

Lins viktige plass i gamle historier har gjort at overtro og ordtak er knyttet til tekstilet. På folketroen hadde løk, linfrø og linklede vernende og helbredende kraft. Derfor brukte man linklede i bunaden til bruden, og i drakten til trollmannen og presten. Kanskje er lin eller hamp opphavet til ordtaket “å lure en opp i stry”, som betyr å lure eller snyte noen grundig. Stry er trevler av hamp eller lin, gjerne sammenfiltret til en floke

Angora er en animalsk, naturlig proteinfiber. Angora er en, blank, myk og lett fiber fra angorakaninen. Den har fine bunnhår og lange dekkhår.

Hårene har lite spenst, noe som gjør at større plagg kan oppleve å miste passform. For å unngå dette kan man blande inn fibre med naturlig god spenst. For eksempel merinoull.

Nesten all produksjon av den totale omsetningen av angorafibre forløper i Kina, hvor det utøves kritikkverdig høsting av fibrene, hvor produsenter røsker pelsen av levende dyr.

I Norge har vi en liten, dyrevennlig produksjon av angoragarn. I løpet av året kan en angorakanin produsere 1000 gram hår, og den kan klippes tre til fire ganger per år.

Alpakka er en animalsk, naturlig proteinfiber. Alpakka og lama er de to domestiserte artene, av totalt fire arter tilhørende kamelfamilien (kamelidene). Vicuna og Guanaco er de to ville, utrydningstruede og beskyttede dyreartene.

Disse artene er vant til å leve nær 4000m.o.h i et høyslette område som heter Altiplano og befinner seg i Andesfjellene i Sør-Amerika, hvor temperaturen kan variere fra pluss 25 grader og ned til minus 30 grader på ett døgn. Alpakkaen utnytter maten godt og spiser om 1,5-2 kg høy daglig, den veier mellom 50 og 70 kg, og har en type myke klover.

Alpakkafiberen kommer i mange ulike naturlige fargenyanser, men kan også farges. Som mohair har den ikke lanolin, og dens glatte fiber uten skjell og med lite krus oppleves svært mykt.

I lette plagg kommer den særegne kvaliteten ofte godt frem. Alpakka kan også lett loe og nuppe, og siger dersom plagget er løst eller tungt. Det er derfor en fordel å tørke plaggene liggende. Alpakka har vært mye brukt som håndstrikke-garn i det siste tiåret, og ikke alltid i plagg egnet for fiberen.

Saueull, mohair og alpakka deler egenskaper som at de er vanskelige å antenne, tar til seg lite kroppslukt og er varm også i fuktig tilstand. I dag nyttes alpakkaen mest for fiberen men også kjøtt.

Kasjmir er en animalsk, naturlig proteinfiber. Kasjmir stammer fra geiter som lever høyt opp i fjellene i det indre Asia, Kina og India. Den har svært fine, glansfulle og myke bunnhår som brukes i kasjmir tekstil-produkter. Hvit er den vanligste pelsfargen, men også gulaktig-hvit, natur, grå, svart eller brun forekommer.

Produksjonen av kasjmir er liten og fiberen er, og har alltid vært, svært eksklusiv, med kallenavnet «fiber for konger». Den fineste fiberen, bunnhårene, brukes blant annet i fine, vevde dress-stoffer og myke eksklusive strikkeplagg. Det finnes også en grovere kvalitet fra geitens dekkhårsom brukes i frakker og kåper.

Kasjmir har flere like egenskaper som ull, den brenner dårlig, opptar lite kroppslukt og gir varme også i fuktig tilstand. Kasjmir skiller seg ut fra de andre ull- og pelstypene ved en ekstra styrke, glans og mykhet på en gang. Kasjmirplagg kan derfor vare ekstra lenge.

Mohair er en animalsk, naturlig proteinfiber som brukes til tekstiler. Det er en geit, oppkalt etter oldtidens Angora (nå Ankara i Tyrkia) er kilden til de lange, myke, svakt krusede og silke-blanke mohair-fibrene. I Norge brukes benevnelsen mohairgeit.

Sammenlignet med ull fra sau, har mohair lite av fettstoffet lanolin. Ellers har de flere like egenskaper, som å brenne dårlig, oppta lite kroppslukt og gi varme også i fuktig tilstand. Norsk Mohairlag sier at mohair er 4 ganger varmere enn ull, og at mohair ikke krymper eller nupper.

Fiber fra ull er dekket av skjell, mens mohair er glatt, og fiberen kan derfor ikke toves. Den mykeste mohairfiberen får vi fra ungdyra og kalles Kidmohair. Det er ikke uvanlig å blande Kidmohair med 20-25% merino før det spinnes.

På 1980-tallet ble det solgt mye strikkegarn i mohair. De herlige, fargerike og fremfor alt varme skattene kan fortsatt finnes på bruktmarkedet. De artige geitene trives godt i Norge og vi har et spinneri som spesialiserer seg på denne fiberen. Det meste av mohair kommer fra Sør-Afrika.

Silke er en animalsk, naturlig proteinfiber som brukes til tekstiler. Sekret fra sommerfugler, silkespinnere eller andre spinnere, benyttes til å lage kokonger, som utvinnes til lange, glatte, silkefibre.

Silkefiberen kan absorbere omtrent 30% fukt uten å oppleves våt, den tørker raskt og isolerer godt. Silkefiberen veves ofte helt glatt, men kan også strikkes og benyttes til stoff som fløyel, brokade og sateng. Særlig glatt silke får lett flekker, spesielt av fett, men også av svette, syrer og vann.

Dyrket silke, også kjent som morbærsilke, er den tynneste naturlige fiberen som finnes. Den fremstilles fra kokonger som kommer i hvit, gul eller oransje farge, og dyrkes frem i områder beplantet med morbærtre, som har blader morberglarvene spiser. Denne formen for jordbruk krever nøye stell.

ør larven blir til en sommerfugl, og selv kommer ut av kokongen, avlives den med damp eller kokende vann. Kokongene har om lag 4000 meter silke, men bare midtre del gir en sammenhengende fiber som kalles haspesilke (eller ekte silke. Haspesilke, også omtalt som «ekte silke», oppnår en lengde mellom 500 til 1200 meter (https://snl.no/silke) og regnes som et naturlig filament.