Ull og bærekraft 

I tusenvis av år har vi mennesker brukt ull fra sau, og andre dyr som geiter, kaniner og alpakkaer, til å lage klær. I tillegg til å holde oss varme og komfortable, er ull også naturens bærekraftige supermateriale! Ull er et naturlig materiale, i motsetning til syntetiske materialer som polyester og nylon, som er laget av olje. Derfor bidrar for eksempel ikke ull til spredning av mikroplast, som syntetiske materialer gjør. Men selv om ull er et naturlig materiale, skal det gjennom en lang prosess fra sauen klippes til vi kan ta på oss ullgenseren.

Hvordan produseres ull?

Når sauene blir klippet, samles ulla inn og sorteres etter kvalitet og egenskaper. Det produseres en del ull i Norge, men det meste av ulla vi bruker i klærne våre i dag kommer fra andre land som Australia, New Zealand, Kina og Sør-Afrika. 


Når ullen er sortert og merket selges den ofte på auksjon, men noen ganger også direkte til klesmerker.

Ullen vaskes, kammes, farges og spinnes til garn. Dette kan skje både der ullen kommer fra eller i spesialiserte fabrikker rundt om i verden.

Garnet strikkes til stoff som brukes til å lage alt fra klær til tepper og andre tekstiler.  

Ferdige produkter sendes til butikker og forbrukere rundt hele verden. 

Når du skal handle noe med ull, er det viktig å velge produkter som har blitt produsert på en ansvarlig måte. Én måte å gjøre dette på er å handle fra merker som er åpne om hvordan deres produkter er laget, og å se etter bærekraftsmerker (sertifiseringer). Ved å handle produkter med disse merkene, er det mer sannsynlig at ullen er produsert på en etisk og miljøvennlig måte. Les mer om sertifiseringer her (Link til artikkel om sertifiseringer fra Rikke). Noen merkeordninger som stiller krav til mer miljøvennlig produksjon, bedre dyrevelferd og anstendige arbeidsforhold er Responsible Wool Standard (RWS), ZQ og Sustainable Cape Wool Standard.

Ull kommer fra levende dyr, og det er derfor viktig at dyrene behandles bra. For å unngå skitten ull, er det for eksempel vanlig i Australia å utføre 

. Det er en form for amputasjon som utføres på merinosauer, der kjøttstykker skjæres av baken på sauen i et smertefullt inngrep (kilde: Dyrevernalliansen). Dette er lov å gjøre uten bedøvelse eller smertestillende, men flere og flere klesmerker stiller krav til at ullen de kjøper skal komme fra gårder og produsenter som ikke utfører mulesing. Dyrevernalliansen har laget en 

, der du kan sjekke om ditt favorittmerke stiller krav til dyrevelferden.

https://dyrevern.no/landbruksdyr/ull-uten-mulesing/

https://dyrevern.no/velg-dyrevennlig/klaer/

Bidra til at tekstilarbeidere får en lønn de kan leve av

Minstelønn vs Levelønn

Minstelønn er en lønnssats som verken arbeidsgiver eller arbeidstager har adgang til å gå under (snl). Levelønn er den lønnen en arbeider trenger for å kunne dekke grunnleggende behov, altså ikke bare en minimumslønn, men en lønn som gir et anstendig liv. I mer enn 170 land er det etablert lovpålagt minstelønn. Likevel er det, i de fleste land, er et stort gap mellom minstelønn og levelønn, og at minstelønnsnivået ofte ikke blir justert i takt med prisstigning (etisk handel norge). 


Bidra til at tekstilarbeidere får en lønn de kan leve av.

Hvordan? Kjøp fra de klesmerkene som tar ansvar og spør om hva slags lønn tekstilarbeidere får.

Retten til levelønn er blitt annerkjent av Europarådet og FN i Verdenserklæringen om menneskerettighetene. Likevel har millioner av arbeidere som lager klærne vi går med fortsatt ikke en godt nok lønn for å leve et anstendig liv.

Som kjøper av klær kan du være med å påvirke dette.

Rett til et anstendig liv, men lever under fattigdomsgrensen:

Vi kjøper mer og mer klær. På bakgrunn av det har tekstilbransjen vokst. Nå finnes det nesten 100 millioner tekstilarbeidere globalt. I Bangladesh, hvor de fleste klærne som selges i Norge produseres, jobber ca. 4 millioner arbeidere i tekstilindustrien, de fleste av disse er kvinner.



Gjennom jobb og lønn skal arbeiderne ha muligheten til å gi sin familie og barn anstendige liv. Et anstendig liv handler om å ha en lønn å leve av som dekker en persons og dens familie sine grunnleggende behov, som mat, ha god helse, transportering, klær, litt sparing og utdanning.

Dessverre er det ikke slik. Ofte lever de under fattigdomsgrensen.
De fleste tjener en minstelønn på 8000 Taka, som tilsvarer rundt 700 norske kroner i måneden. Dette er 3 ganger mindre enn den definerte levelønnen i Bangladesh (cleanclothescampaign).

Kan ha store konsekvenser for barn og unge

Konsekvensene av for lav lønn er store. Det kan føre til at arbeiderne må jobbe lange dager, noen ganger opptil 12-14 timer, seks dager i uken, for å prøve å dekke alle kostnadene (

). Videre kan det føre til at arbeideren blir mer sliten og ukonsentrert, og i verste fall skader seg på jobb.

Hvis arbeideren blir syk og må bli hjemme kan barna bli tvunget til å jobbe for å hjelpe til hjemme, ofte ved å måtte ta en jobb som også kan være helsefarlig. I 2022 var det over 1 million barn mellom 5 -17 år som jobbet med farlig barnearbeid i Bangladesh (

For en ungdom eller et barn i Bangladesh kan det at moren får minstelønn bety null utdanning, lite næringsrik mat, ingen nye klær, og lite helsehjelp.

Til sammenligning brukte ungdom i Norge mellom 14-17 år 13.860 norske kroner bare i mai måned i 2024 på mat og drikke, klær og sko, personlig pleie, og lek og mediebruk (

Hvorfor får tekstilarbeidere dårlig betalt?

100 milliarder klesplagg produseres hvert år. 90.000 tonn nye klesplagg kommer til Norge hvert år som tilsvarer vekten av 60.000 personbiler En nordmann har i gjennomsnitt 359 plagg i skapet ((Forskning.no).
Klesmerkene konkurrerer om deg som forbruker. Det er en av årsakene til at prisene presses ned og det produseres klær etter nye behov eller trender, ofte flere kolleksjoner i året. 

Heldigvis er det flere klesmerker som jobber for å sikre at arbeidere i sin tekstilproduksjon får en lønn å leve av, men det er utfordrende når vi stadig kjøper nye og mer klær og helst skal betale så lite som mulig. I tillegg ønsker klesmerkene, som de fleste bedrifter, å tjene mest mulig. Da må de ha lavere kostnader på sin produksjon, som er en av årsakene til hvorfor de velger å produsere i land som Bangladesh, som har lavere produksjonskostnader sammenlignet med vestlige land. 

I tillegg er produksjonsprosessen en utfordring, da klesmerker ofte ikke eier egen produksjon. Dette fører til flere ledd i plaggets reise fra arbeider til butikk, og at merkevarene ikke direkte betaler lønnen til arbeiderne i sine leverandørkjeder.

Resultatet er ofte at arbeiderne får minst igjen av det du betaler for plagget og dermed ikke får en lønn å leve av. Derfor er det viktig at alle som handler klær er bevisst konsekvensene av å handle klær og velger de klesmerkene som er ansvarlige og jobber for at arbeiderne får en lønn så de kan leve et anstendig liv.


Vær bevisst hvor plagget kommer i fra når du handler slik at flere tekstilarbeidere får en lønn å leve av og muligheten til å leve et anstendig liv

Undersøk og spør gjerne hvordan klesmerkene jobber med anstendig lønn i deres leverandørkjede. Klesmerker som har butikker i Norge er forpliktet til å svare på dette gjennom Åpenhetsloven (lenke til sak om Åpenhetsloven)

Velg klesmerker som har tilknytning til Norge eller skriver åpent og ærlig om hvordan de jobber med etisk handel og bærekraft på sin nettsider. Vær ekstra forsiktig med å handle fra (nett)butikker som er basert utenfor Europa, som ikke underlagt samme regelverk og krav.

Betal det det koster! Vi må legge fra oss tankegangen om at alt skal være så billig. Vær samtidig bevisst på at dyre klær ikke automatisk betyr at klemerket er ansvarlig.

Få med vennene dine!Fortell andre du kjenner om at anstendig lønn (levelønn) er en greie, og at dere har en mulighet til å påvirke at arbeiderne får nok lønn. Klesmerkene lytter til sine kjøpere.

Billigmote til en høy pris

Ultra-fast fashion: billigmote til en høy pris 

Hver dag letter det over hundre store fraktfly fra de kinesiske nettbutikkene Shein og Temu med varer til forbrukere i resten av verden. Klesindustrien er kjent for å skade klima og for dårlige arbeidsvilkår, og ultra-fast fashion er en desidert versting. Så hva kan du som forbruker gjøre? Svaret er mer kunnskap og noen enkle tips.

Ultra-fast fashion er det nye fast fashion og beskriver klesgiganter som produserer billige og trendy klær i et forrykende kjapt tempo. Målet er å tilfredsstille stadig skiftende smak og etterspørsel hos forbrukerne. Den kinesiske butikken Shein er et eksempel på et ultra-fast fashion-merke som lanserer nye kleskolleksjoner hver uke, til svært lave priser. Men hva er egentlig prisen vi betaler for å ha nye klær hele tiden?

Hvordan påvirker klesindustrien klimaet?

Både ultra-fast og fast fashion bidrar til ekstremt mye forurensing. Ifølge FNs miljøprogram står klesindustrien for 10 prosent av de globale klimagassutslippene, mer enn all internasjonal fly- og skipsfart til sammen. Og ifølge en 

 slipper Shein ut mer klimagasser i løpet av et år enn hele landet Paraguay!

Klesindustrien bidrar også til bruk av enorme mengder vann, energi og kjemikalier, og beslaglegger store landområder, med for eksempel bomullsmarker som trengs for å lage klær. Visste du at det kreves i gjennomsnitt 7500 liter vann å produsere og farge et par jeans? Det tilsvarer mengden vann en person drikker i løpet av sju år.

Mange av de billige klærne ender opp i naturen som søppel, enten på land eller i havet. 60-70 % av fibrene til klær er laget av syntetiske materialer som polyester, akryl og nylon, som hovedsakelig består av plast. Disse materialene brytes ikke ned, men frigjør mikroplast som til slutt havner i havet og forurenser vannet og skader dyrelivet.

Fast fashion kan også ha en høy menneskelig kostnad. De fleste av klærne som selges i Norge, er produsert i lavkostland som Bangladesh, Kina, India og Vietnam, hvor det er høyere risiko for brudd på menneskerettigheter. Arbeiderne på tekstilfabrikkene jobber ofte under dårlige arbeidsforhold, med lange arbeidsdager, lav lønn, dårlig sikkerhet og liten respekt for fagforeningsrettigheter

Fast fashion-merkene er avhengige av at deres leverandører produserer raskere og billigere, noe som kan gå ut over arbeidernes sikkerhet og rettigheter. Et eksempel på dette er Rana Plaza-katastrofen i 2013, da et bygningskompleks i Bangladesh kollapset og drepte over 1100 mennesker og skadet over 2500.

Influencere oppmuntrer til økt bruk av fast fashion?

Både ultra-fast fashion og klesindustrien påvirker hvordan vi forholder oss til klær og mote. Mange influensere på sosiale medier, som Instagram, YouTube og TikTok, promoterer ultra-fast fashion-merker og viser frem sine nye innkjøp og antrekk i såkalte «hauls». Dette kan være med å skape et press til å følge med på trendene og kjøpe mer klær enn man egentlig trenger. 


Ultra-fast fashion skaper også en urettferdig konkurranse for mer ansvarlige klesmerker som jobber aktivt med å forbedre forholdene til arbeiderne og minske sine klimaavtrykk. Ansvarlige klesmerker gjør risikobaserte aktsomhetsvurderinger og de setter inn tiltak som gagner arbeiderne.

Det kan for eksempel være å jobbe for at arbeiderne får en lønn de kan leve av, og å gjøre forbedringer i egen innkjøpspraksis, som igjen kan føre til mindre ekstrem overtid og mer forutsigbarhet for arbeiderne. Ansvarlige klesmerker bør også delta i den internasjonale Accord i Bangladesh og Pakistan som sikrer arbeiderne brann og bygnings-sikkerhet. I Norge har 7 klesmerker signert the Accord, hvorav 6 av dem er medlemmer i Etisk handel Norge; Voice, Varner, Active Brands, Inter-Sun, Princess og H&M.

3 tips du bør tenke på når du kjøper nye klær:

Spør klesmerket om hvordan klesplagget ditt er produsert med hensyn til menneskerettigheter og anstendige arbeidsforhold. Klesmerker og butikker som er omfattet av åpenhetsloven gir deg som forbruker 

Unngå syntetiske materialer basert på olje, som for eksempel polyester. Det gir Co2 utslipp, tar over 200 år å bryte ned, og bidrar til utslipp av mikroplast ved vask og bruk. Se heller etter syntetiske tekstiler som er resirkulert og biobaserte på fornybare råvarer, og ikke olje.

Bruk de klærne du allerede har lenger! Dette er det mest miljøvennlige du kan gjøre. Forskning viser at et klesforbruk som dekker behovene i land som Norge, og som holder oss innenfor Paris-avtalens mål om å begrense global oppvarming til 1,5 grad, er 5 nye plagg i året.

Ultra-fast fashion: billigmote til en høy pris

Materialguide: Kunstige fibre

Her kan du lese om de vanligste tekstilfibrene. Litt om deres historie, egenskaper og tips til stell. Med slik informasjon har du et bedre beslutningsgrunnlag ved fremtidige innkjøp.

Alle tekstilfibre består av kjeder av molekyler, omtalt som 

polymerer eller kjedemolekyler. Kunstfibre skiller seg fra naturfibre, ved at det er mennesker som har bestemt oppbygningen og sånn sett egenskapene. Kunstfibre laget for tekstiler kan være fremstilt fra olje eller naturlige råstoffer. Førstnevnte omtales som syntetiske fibre og sistnevnte som regenererte fibre (

). Kunstige fibre ble historisk sett utviklet for å etterligne dyrere naturfibre.

I Frankrike, på slutten av 1800-tallet, kom den første kommersielle produksjonen av regenererte fibre i gang. Den var basert på cellulose. Polypropylen, markedsført som nylon, var den første syntetiske fiberen på markedet. (

). Den ble oppfunnet midt på 1930 tallet, med kommersiell produksjon og introduksjon til markedet i 1939 (

Syntetiske fibre er oftest laget av petroleum (olje og gass), som er en ikke fornybar ressurs. Disse tekstilfibrene lar seg ikke bryte ned og avgir mikroplast til miljøet. Mikroplast finnes overalt i naturen, og er en global forurensning (

Syntetiske fibre er sterke, lite fuktabsorberende, termoplastiske og ofte rimeligere enn naturfibre (

Polyamid, markedsført som nylon, ble oppfunnet midt på 1930 tallet, med kommersiell produksjon og introduksjon til markedet i 1939 (

). Sammen med perlon var dette de første syntetiske fibrene på markedet. Syv år senere, i 1946, kom terrylene, som er markedsnavnet til den første polyesterfiberen (

Bruken av syntetiske fibre har steget raskt. I 2018 var 65% av global tekstilfiberproduksjon syntetiske fibre. Vanlige syntetiske fibre i dagens tekstilindustri er polyamid, polyester, akryl, elastan og polyproylen (

Fuskepels er syntetiske fibre fremstilt for å etterligne pels. Den er ofte lagete av akryl og modalakryl og fører til mikroplastutslipp i miljøet og har lang nedbrytningstid.

Fuskepels produseres ved å veve eller strikke kunstige fibre inn i et mykt underlag, ofte laget av polyester eller bomull.

Prosessen med å lage fuskepels er en kombinasjon av avansert teknologi og tekstilproduksjonsteknikker. 

For å unngå mikroplastutslipp fra fuskepels og andre syntetiske materialer kan reduseres betydelig gjennom bevisste valg og enkle tiltak. Du kan blant annet bruke vaskepose fra Guppyfriend.

Den syntetiske polyamidfiberen er kunstig fremstilt og brukes blant annet til tekstiler. Polymeren polyamid inneholder monomere av amider og er koblet sammen med peptidbindinger.

Fibre av polyamid, har som polyester, høy styrke, opptar lite vann, krøller ikke ved bruk eller vask. Polyamid er termoplastisk og kan varmefikseres på samme måte som polyester kan. Polyamid er motstandsdyktig mot bakterier og sopp. 

Til forskjell fra polyester har polyamid høy elastisitet, og tåler sollys dårlig. Det at polyamid brukes i garn og tau, som gjerne blir utsatt for sollys og slik blir sprøtt og smuldrer opp, gjør at polyamid i fiskeutstyr en stor kilde til mikroplast i vann.

Polyamid blir fremstilt på ulike måter og designet med ulike egenskaper. Foruten nylon, som er et vanlig polyamidfiber, har vi bl.a. tekstilfiber fra kevlar og tvaron. Kevlar er modifisert polyamid. Fiberen veier lite, isolerer og er slitesterkt. Tvaron fibre tåler høyere temperatur, og brukes i beskyttende tekstiler (

Amerikanske DuPont Chemicals utviklet polyamid i 1939, og er den første syntetiske fiberen som ble oppfunnet. Fiberen ble kalt for nylon og ble brukt i den revolusjonerende og populære «silkestrømpen» (

). I dag brukes polyamid i mange næringer, bl.a. til redskap for havbruk. I bekledning ser vi den mye brukt i elastiske tekstiler som badetøy, undertøy, strømper og sports- og fritidsklær.

Den syntetiske akrylfiberen er kunstig fremstilt, og brukes mye til tekstiler. Ved å tilsette ammoniakk til polypropylen, kan man lage akryl. Sammenliknet med de andre syntetiske fibrene er akryl den svakeste, mer sensitiv for høye temperaturer og brenner lett (smelter mens den brenner). Akryl har lav densitet og tåler sollys godt. Som de andre syntetiske fibrene krøller ikke akryl under bruk eller vask, og opptar lite eller ingen fukt.

Akryl finnes som «vanlig akryl», modifisert akryl, og dunova. Fremstilling av modifisert akryl, kalt modalakryl, krever stor andel av ekstra kjemikalier. Dette bidrar blant annet til at fiberen ikke tar lett fyr, og egner seg til verneklær og dekorasjonsstoffer. Dunova er designet med hulrom som bidrar til en isolerende effekt.

Nevnte egenskaper, lav pris og det at akryl er designet for å etterligne ull gjør at den brukes mye i strikkede plagg, som tidligere ble laget av ull. Et vanlig produkt er grovt strikkede «ullgensere». Akryl brukes også til «fuskepels».

Spinning av akryl krever to typer midler som er giftige og alternativer finnes ikke i dag. Dette bidrar til at produksjonen av akrylfibre har en av de mest miljøbelastende produksjonene blant de syntetiske fibrene.

Solan, dralon,orlon og dunaova, er andre navn for akryl!

Den syntetiske polyesterfiberen er kunstig fremstilt, hovedsakelig fra petroleum, og brukes mye til tekstiler. Monomer-enheter sammenbundet ved esterbindinger blir polymerer vi kaller polyester. Dette materialet kan brukes til flere produkter enn tekstiler.

Polyesterfiberens egenskaper varierer etter ulike fremstillingsmetoder og behandlinger. Fiberen kan designes til å være kraftige, hul eller fin(tynn). 

Behandling kan tilføye polyesterfiberen egenskaper som den vanligvis ikke har, eksempelvis kan den bli antistatisk. Fibrene produseres som lange filamenttråder, men kan kuttes til stapelfibre, for og så spinnes til garn eller tråd.

Det at polyester er termoplastisk gjør at fiberen og/eller tekstilet kan formes ved varme og oppnå permanent endring. Fiberen kan slik få krusning, og tekstilet kan få buksepress og/eller plissering. 

Smeltepunktet til polyester er 265 grader, noe som bidrar til at dette er den syntetiske fiberen som tåler varme best. I brann vil tekstilet smelte og kan påføre store skader på hud.

Polyestertekstilene krøller ikke ved bruk eller vask og blir lett rene i vask. Disse egenskapene var populære på en tid da glattgjøring av tekstiler utgjorde en vesentlig del av husarbeidet. Den lettstelte og rimelige fiberens popularitet skjøt fart på 50-tallet. Først presentert i England, som terrylene i 1947. USA som dacron i 1953, og i Tyskland som trevira kort tid etter (

Sammenliknet med ull, lukter tekstiler av polyester raskt vondt etter å ha vært i kontakt med svette. Tekstilene må vaskes for å ta bort lukten, noe som fører til hyppig vask. Benyttes skyllemiddel i vask vil lukten bli sterkere.

Polyester fikk en oppsving som tekstilfiber på 1980-tallet, og står i dag for 50% av den globale tekstilproduksjonen, med en årlig økning på rundt 5% (

Resirkulert polyester blir stadig mer brukt i produksjon av tekstiler. Mesteparten av resirkulert polyesterfibre kommer fra plastemballasje, som PET flasker. Det er en pågående diskusjon om dette er den mest hensiktsmessige måten å «sirkulere» plast på, siden produktene i utgangspunktet er laget for hvert sitt bruksområde. En flaske kan bli til ny flaske, mens per i dag kan ikke resirkulert polyester i tekstiler bli til en ny tekstilfiber.

Den syntetiske elastanfiberen er kunstig fremstilt og brukes mye til å gi tekstiler mer elastisitet. Foruten dens utpregede elastisitet er elastan sensitiv for sollys og høye temperaturer.

I 1959 oppfant DuPont den elastiske fiberen de kalte elastan, fra polyuretan. Den kan strekkes seks til sju ganger sin egen lengde, og brukes mye til strømper, bh-er og badetøy. 

Den blandes gjerne med andre syntetiske fibre og/eller naturlig fiber der elastisitet er ønsket. Ofte holder det med to til fem prosent for plagg som undertøy, sportstøy og stretch-denim bukser. 

Polyuretan betegnes også som spandex, lycra og «stretch».

Den syntetiske polypropylenfiberen er kunstig fremstilt, og brukes til tekstiler. Polypropylen tåler ikke sollys godt.

Den er motstandsdyktig mot kjemikalier og mikroorganismer, isolerer og er sterk.

Det at den også opptar lite fukt, er myk og elastisk, gjør at den er populær til produksjon av sportsklær. Polypropylen brenner og smelter langsomt.

Ønsker du å ta etiske valg når du handler?

Som forbruker er det viktig å være årvåken på hvilke merkevarer man velger å handle fra. Ved neste kleskjøp oppfordrer vi alle til å velge med omhu. Vær en bevist forbruker ved å stille merkevarene spørsmål når du handler. Hvis merkevaren du handler hos svarer flere «ja», enn «nei» og «vet ikke» på spørsmålene under, tyder det på at de jobber aktivt med etisk og bærekraftig handel.

Av tidligere Tekstilaksjonen, daglig leder i Fairtrade Norge Annabelle Lefébure-Henriksen og daglig leder i Framtiden i våre hender Anja Bakken Riise.

Velg med omhu ved å stille spørsmål til merkevarene:

Åpne og offentlig tilgjengelige fabrikklister er en forutsetning for at merkevareprodusentenes arbeid med etikk og miljø skal være troverdig. Åpenhet er viktig i arbeidet for å sikre at arbeiderne ved fabrikkene har gode og trygge arbeidsforhold. Ved å være åpne viser merkevareselskapene at de er opptatt av og tar ansvar for arbeidsforholdene ved fabrikkene. Det gir også fagforeninger, organisasjoner og mediamulighet til å undersøke og varsle om kritikkverdige forhold i leverandørkjeden. 

Sjekk merkene som har åpne leverandørlister

https://www.framtiden.no/tips/merkene-som-har-aapne-fabrikklister

Hvordan sikrer de at arbeideren har en lønn de kan leve av?

Retten til en rettferdig lønn er menneskerettighet. Det er viktig at merkevareselskapene jobber for at arbeiderne i verdikjeden får en lønn til de kan leve for, utover minimumslønn, som gjør at de har mat på bordet, kan betale husleie og sende barn i skolen.

Er de medlem i et initiativ, et nettverk eller en organisasjon som jobber med etisk og bærekraftig handel?

Ved å være medlem i et initiativ, et nettverk eller en organisasjon som jobber med etisk og bærekraftig handel tilegner merkevareselskapene seg viktig kompetanse og nyttige verktøy. Man får mulighet til å utveksle erfaring og gir også et signal om at man ønsker å være en ansvarlig aktør.

Har de sertifiseringer som stiller krav til etisk handel og miljø?

For merkevareselskapene kan merkeordninger og sertifiseringer være et viktig virkemiddel for å ivareta miljøhensyn, og sikre sosiale og etiske standarder. Anerkjente merkeordninger og sertifiseringer holdes faglig oppdatert, og kravene som stilles er gjennomtenkte, praktiske og gjennomførbare.


Se oversikt over merkeordninger for miljø her

Kan de henvise til en nettside eller en rapport om deres arbeid for etisk handel?

Åpenhet er viktig fordi det ansvarliggjør merkevareselskapene. Det øker sannsynligheten for a selskapene setter i verk tiltak som fører til mer etisk og bærekraftig handel. Rapporteringen er et nødvendig verktøy for virksomheter for å sette konkrete mål for videre arbeid og evaluere egen innsats.

Av Tekstilaksjonen, daglig leder i Fairtrade Norge Annabelle Lefébure-Henriksen og daglig leder i Framtiden i våre hender Anja Bakken Riise.

For merkevareselskapene kan merkeordninger og sertifiseringer være et viktig virkemiddel for å ivareta miljøhensyn, og sikre sosiale og etiske standarder. Anerkjente merkeordninger og sertifiseringer holdes faglig oppdatert, og kravene som stilles er gjennomtenkte, praktiske og gjennomførbare.

Materialguide: Naturlige materialer

Naturlige fibre framkommer fra naturens side som fiberformat. Vi deler dem inn etter opphav: Vegetabilsk, animalsk og mineralfiber (

Foruten silke, er naturlige fibre det vi kaller «staple» fibre. Det vil si de er for korte til å danne tråd og må derfor spinnes. Silke er fra naturens side en veldig lang fiber, og vi kaller det for «filament» (

Om naturlige fibre ikke etterbehandles med skadelige eller syntetiske kjemikalier kan de komposteres, og sånn sett inngå i et naturlig kretsløp. Naturfiber produseres både storskala industrielt og som småskala jordbruk eller dyrehold, og er en viktig levevei for mange mennesker verden over. Belastningen fra jordbruket på mennesker, dyr, klima og miljø er derfor ulik, selv mellom fibre av samme type.

Vegetabilske naturfibre er utvunnet fra planter, ofte fra frøhår (bomull, myrull) eller stengler kalt bastfibre (lin, hamp, jute, nesle), og er hovedsakelig cellulose dannet fra fotosyntesen (

). Les mer om vegetabilske naturfibre under:

Fiber fra bambusplanter er vegetabilsk naturfiber utvunnet fra plantens stengel.

Bambus som naturlige plantefibre til bruk i tekstiler er sjeldent å finne på markedet. På samme måte som lin, hamp og andre bastfibre, kan bambus røytes for å løsne fibrene fra den stive stammen.

Den stive stammen gjør at bambus også brukes til broer, møbler og redskaper. Den lette vekten gjør at noen stammer egner seg til spaserstokker og skistaver. Unge bambusskudd spises av mennesker i noen områder.

Den lette vekten gjør at noen stammer egner seg til spaserstokker og skistaver. Unge bambusskudd spises av mennesker i noen områder.

De ulike bambusartene vokser raskt, og noen så mye som 90 cm på en dag. Bambus er å regne for Pandaens næringskilde.

Det er dyrere og mer tidkrevende å fremstille naturfibre fra bambusplanten enn det er å fremstille viskose fra bambusplanten (se viskoser).

Bastfiberen hamp er en vegetabilsk naturfiber, utvunnet fra hampplantens stengel. Den ettårige bast-planten vokser seg 2-3 meter høy, og i likhet med linplanten har hampplanten fibrene langs stengelen, og prosessene for høsting og foredling til fibre ligner tilsvarende prosesser som for lin. Fibrene fra hamp er grovere og lengre enn fibre fra lin og sterkere enn fiber fra jute.

Det er kjent at Hamp var en kulturplante i Kina 3000 år fvb. Dyrkning av planten spredte seg til India og før vår beregning ble den kjent i Europa. Frø fra lin-  og hampplanten er funnet i Osebergskipet (850 år evt.), og det foreligger dokumentasjon om at hamp var en kulturplante i Norge fra 1200-tallet.

Botanikere er uenige om inndelingen av arter og/eller underarter. Norsk institutt for bioøkonmi, NIBIO, antar at det er riktig å betrakte hamp som én art, Cannabis sativa, med tre underarter: 1) C. sativa var. sativa, 2) C.s. var. indica og 3) C.s. var. ruderalis.

Indicia er arten som har høyt innhold psykoaktive stoffer. Ruderalis benyttes til både frø og fibre, mens underarten Sativa er den som er best egnet som ressurs for fiber.



I 1965 ble hasj og samtidig dyrking av hamp forbudt i Norge, USA, Canada og de fleste Europeiske landene. Forbudet skilte ikke på industrihamp og underarten, C.s. var. indica, som kan foredles til rusmiddel. 

Industrihamp defineres som «kultivarer» av Cannabis sativa med THC-innhold på under 0,2%(

). Det er ikke mulig å oppnå rus fra Industrihamp (

). Det er fortsatt ikke lov til å dyrke industrihamp i Norge, mens USA og flere Europeiske land har avsluttet forbudet basert på et økologisk og økonomisk potensial. I dag brukes planten til mat, kosttilskudd, hudpleie og biobrensel, og kan utgjøre et mer miljøvennlig alternativ til bomull.

Den rasktvoksende hampplantens egenskaper gjør at den klarer seg godt mot ugress og ulike skadedyr. Det effektive rotsystem for opptak av næring og vann gjør at den kan dyrkes helt uten eller med moderat tilførsel av sprøytemidler og irrigasjonsvanning (

Hampfiber tåler vann veldig godt og forråtnelse tar svært lang tid. Global markedsandel for fiber fra hamp er estimert til ca. 60 657 tonn i 2019. Hovedsakelig går fiberen til tauverk, seilduk og teppebunn.

Fiber fra bomull er en vegetabilsk naturfiber og brukes mye i tekstiler. I 2020 stod bomullsfiberen for om lag 24% av den globale tekstilproduksjonen. Til sammenlikning står polyester for om lag 50% av den globale tekstilproduksjonen. 

Historiske funn, både bomullskapsler og stoff, tilsier at fiber fra bomull har vært anvendt til tekstiler fra 5800 fvt. i Mexico. Bomull har vært brukt i Europa 300 fvt. USA har hatt stor produksjon av høykvalitets bomull, men mye av produksjonen er utkonkurrert av billigere bomull fra Kina. Bomullstekstiler av høy kvalitet har lange, jevne fibre. Lengden varierer fra 1-6 cm. Vanligst er 2-3 cm med en bredde tilsvarende 15-20 mikrometer (µm).

Når bomullplanten er moden sprekker frøkapselen opp, og ut kommer frøene innhyllet i et beskyttende lag frøull og planten er klar for å høstes. Med håndplukking klarer man å skille ut rusk og umodne frøkapsler, som gir en bedre kvalitet enn ved maskinhøsting.

Fra innhøstingen kan man få flere produkter. De lengste fibrene (minimum 15mm) brukes som naturfibre i bl.a. tekstiler. De kortere kalles «linters» og kan brukes til regenererte fibre. Frøene kan brukes til bomullsfrøolje hvor restprodukt brukes til dyrefôr. Det blir ca. 35 kg med spinnbar naturfiber fra om lag 100 kg bomull.



Bomull har fra naturens side en gulhvit (”off-white”), brun-, rød-, eller grønnaktig farge (

). Hos noen «naturtekstil»-merkevarer bevares den naturlige fargen på fiberen. Men i vanlig konvensjonell produksjon, blekes bomullsfiberen hvit for å senere enkelt kunne farges etter ønske.

Bomullsfiberen kan absorbere opp til 8,5% fukt (

), den tørker sakte, tar lett til seg skitt, og tåler høy temperatur under vask (

). I våt tilstand øker styrken med nærmere 30% (

). Som de fleste fibre kan bomull gis nye egenskaper ved kjemisk etterbehandling. Det kan være bleking, farging, mercerisering, antikrøllbehandling, antikrympebehandling, og impregnering for å bli vannavvisende.

Bomull kan spinnes, strikkes og veves både tykt og tynt, og blandes ofte med andre fibre. En vanlig kombinasjon er bomull og polyester. Med ca. 40-50% polyester innblandet bevarer man utrykk og følelsen av naturmateriale og samtidig oppnår en lavere innkjøpspris, fordi polyester er billigere enn bomull. Blanding av ulike fiber i ett tekstil bidrar til å gjøre materialgjenvinning av tekstil til ny fiber vanskelig.

Lin er en vegetabilsk naturfiber som brukes mye i tekstiler: Bastfiberen. Lin er en vegetabilsk naturfiber utvunnet fra lin-plantens stengel. Den spinnbare fiberen til linplanten kalles for linto, og befinner seg under stengelens bark.

Det er funnet frø fra linplanter på 10 000 år gamle boplasser i Syria. Forskere tror at de oljeholdige linfrøene først ble brukt til mat, og senere utviklet bruksområdene seg til fiber og tekstil. Trolig skilte de da, som nå, på oljelin og fiberlin.

Lin er en av våre aller eldste kulturplanter i Norge. Den ettårige planten trives i både subtropisk og tempererte områder, og Norge er i så måte godt egnet for lindyrking. Likevel dyrkes det lite her, noe mer i Sverige og i Finland.

Lins viktige plass i gamle historier har gjort at overtro og ordtak er knyttet til tekstilet. På folketroen hadde løk, linfrø og linklede vernende og helbredende kraft. Derfor brukte man linklede i bunaden til bruden, og i drakten til trollmannen og presten. Kanskje er lin eller hamp opphavet til ordtaket “å lure en opp i stry”, som betyr å lure eller snyte noen grundig. Stry er trevler av hamp eller lin, gjerne sammenfiltret til en floke 

Veien fra plante til spinnbar fiber er ressurskrevende for bastplanten, og innebefatter ulike prosesser. De gamle metodene har utviklet seg med tiden, og kan utføres på ulike vis. Planten “røskes” opp med roten, buntes og tørkes. Frøene rispes av med en rispekam eller linkam (om: https://snl.no/linkam) og såes på nytt. Røyting løsner opp stoffet som fester basten til stengelen (

). Bråking handler om å løsne bark og ved fra fiberen (

). Ved skaking blir lintoet enda mer fri for flis (

). Til slutt benyttes linhekle, hvor de lange fibrene blir skilt fra de kortere (

). På Store Norske Leksikon sine sider er det bilder som viser 

.

Produksjon av lin har gått ned, og sammenlignet med bomull er den liten, med en global markedsandel mindre enn én prosent. Framstillingsprosessen fra plante til fiber er lang, som er en årsak til at lin er dyrere enn bomull. Det finnes både økologisk og konvensjonelt dyrket lin. Konvensjonelt lin kan være utsatt for plantevernmidler og kunstgjødsel på samme måte som konvensjonell bomull.

Vi skiller på naturfibre og kunstfibre fra animalske proteiner. Vanligst er førstnevnte, med animalske naturfibre fra ull, hår eller silke. Sistnevnte produseres i liten skala, og er regenererte fibre fra for eksempel melk. 

Fibre som er laget fra proteiner bør ikke vaskes med vanlig vaskemiddel fordi de inneholder enzymer som kan løse opp proteinene. Vaskemiddel for ull bør brukes istedenfor.

Angora er en animalsk, naturlig proteinfiber. Angora er en, blank, myk og lett fiber fra angorakaninen. Den har fine bunnhår og lange dekkhår. 

Hårene har lite spenst, noe som gjør at større plagg kan oppleve å miste passform. For å unngå dette kan man blande inn fibre med naturlig god spenst. For eksempel merinoull. 

Nesten all produksjon av den totale omsetningen av angorafibre forløper i Kina, hvor det utøves kritikkverdig høsting av fibrene, hvor produsenter røsker pelsen av levende dyr.

I Norge har vi en liten, dyrevennlig produksjon av angoragarn. I løpet av året kan en angorakanin produsere 1000 gram hår, og den kan klippes tre til fire ganger per år.

Alpakka er en animalsk, naturlig proteinfiber. Alpakka og lama er de to domestiserte artene, av totalt fire arter tilhørende kamelfamilien (kamelidene). Vicuna og Guanaco er de to ville, utrydningstruede og beskyttede dyreartene.

Disse artene er vant til å leve nær 4000m.o.h i et høyslette område som heter Altiplano og befinner seg i Andesfjellene i Sør-Amerika, hvor temperaturen kan variere fra pluss 25 grader og ned til minus 30 grader på ett døgn. Alpakkaen utnytter maten godt og spiser om 1,5-2 kg høy daglig, den veier mellom 50 og 70 kg, og har en type myke klover.

Alpakkafiberen kommer i mange ulike naturlige fargenyanser, men kan også farges. Som mohair har den ikke lanolin, og dens glatte fiber uten skjell og med lite krus oppleves svært mykt.

I lette plagg kommer den særegne kvaliteten ofte godt frem. Alpakka kan også lett loe og nuppe, og siger dersom plagget er løst eller tungt. Det er derfor en fordel å tørke plaggene liggende. Alpakka har vært mye brukt som håndstrikke-garn i det siste tiåret, og ikke alltid i plagg egnet for fiberen. 

Saueull, mohair og alpakka deler egenskaper som at de er vanskelige å antenne, tar til seg lite kroppslukt og er varm også i fuktig tilstand. I dag nyttes alpakkaen mest for fiberen men også kjøtt.

Kasjmir er en animalsk, naturlig proteinfiber. Kasjmir stammer fra geiter som lever høyt opp i fjellene i det indre Asia, Kina og India. Den har svært fine, glansfulle og myke bunnhår som brukes i kasjmir tekstil-produkter. Hvit er den vanligste pelsfargen, men også gulaktig-hvit, natur, grå, svart eller brun forekommer.

Produksjonen av kasjmir er liten og fiberen er, og har alltid vært, svært eksklusiv, med kallenavnet «fiber for konger». Den fineste fiberen, bunnhårene, brukes blant annet i fine, vevde dress-stoffer og myke eksklusive strikkeplagg. Det finnes også en grovere kvalitet fra geitens dekkhårsom brukes i frakker og kåper.

Kasjmir har flere like egenskaper som ull, den brenner dårlig, opptar lite kroppslukt og gir varme også i fuktig tilstand. Kasjmir skiller seg ut fra de andre ull- og pelstypene ved en ekstra styrke, glans og mykhet på en gang. Kasjmirplagg kan derfor vare ekstra lenge.

Mohair er en animalsk, naturlig proteinfiber som brukes til tekstiler.  Det er en geit, oppkalt etter oldtidens Angora (nå Ankara i Tyrkia) er kilden til de lange, myke, svakt krusede og silke-blanke mohair-fibrene. I Norge brukes benevnelsen mohairgeit. 

Sammenlignet med ull fra sau, har mohair lite av fettstoffet lanolin. Ellers har de flere like egenskaper, som å brenne dårlig, oppta lite kroppslukt og gi varme også i fuktig tilstand. Norsk Mohairlag sier at mohair er 4 ganger varmere enn ull, og at mohair ikke krymper eller nupper. 

Fiber fra ull er dekket av skjell, mens mohair er glatt, og fiberen kan derfor ikke toves. Den mykeste mohairfiberen får vi fra ungdyra og kalles Kidmohair. Det er ikke uvanlig å blande Kidmohair med 20-25% merino før det spinnes.

På 1980-tallet ble det solgt mye strikkegarn i mohair. De herlige, fargerike og fremfor alt varme skattene kan fortsatt finnes på bruktmarkedet. De artige geitene trives godt i Norge og vi har et spinneri som spesialiserer seg på denne fiberen. Det meste av mohair kommer fra Sør-Afrika.

Silke er en animalsk, naturlig proteinfiber som brukes til tekstiler. Sekret fra sommerfugler, silkespinnere eller andre spinnere, benyttes til å lage kokonger, som utvinnes til lange, glatte, silkefibre.

Silkefiberen kan absorbere omtrent 30% fukt uten å oppleves våt, den tørker raskt og isolerer godt. Silkefiberen veves ofte helt glatt, men kan også strikkes og benyttes til stoff som fløyel, brokade og sateng. Særlig glatt silke får lett flekker, spesielt av fett, men også av svette, syrer og vann.

Dyrket silke, også kjent som morbærsilke, er den tynneste naturlige fiberen som finnes. Den fremstilles fra kokonger som kommer i hvit, gul eller oransje farge, og dyrkes frem i områder beplantet med morbærtre, som har blader morberglarvene spiser. Denne formen for jordbruk krever nøye stell.

ør larven blir til en sommerfugl, og selv kommer ut av kokongen, avlives den med damp eller kokende vann. Kokongene har om lag 4000 meter silke, men bare midtre del gir en sammenhengende fiber som kalles haspesilke (eller ekte silke. Haspesilke, også omtalt som «ekte silke», oppnår en lengde mellom 500 til 1200 meter (https://snl.no/silke) og regnes som et naturlig filament.

Villsilke, ofte kjent som Tussahsilke, fremstilles fra kokongene til ville sommerfugler. Kokongene er i rødlig, lys eller mørk brun farge. Til forskjell fra dyrket morbærsilke er denne fiberen grovere og mindre jevn, og den lar seg vanligvis ikke komme av kokongen i én hel lang fiber. Derfor og kuttes fiberen ofte til stapelfibre og spinnes til garn (

«Spun silk», eller schappesilke, er spunnet silkeavfall fra fremstillingen av de fineste kvalitetene eller fra ødelagte kokonger, og bourettesilke er laget av avfall av denne produksjonen, og er enda mer ujevn.

Råsilke betyr at silkefiberen fortsatt har rester av sersin (

). Belegget gjør fiberen sprø og stivere enn der hvor damp eller vann har fjerne dette helt (

), til å bli den blankere utgaven av seg selv.

Kvinners rettigheter har blitt satt langt tilbake under korona- pandemien.

Pandemien traff kvinnelige tekstilarbeidere som en tsunami

Det kan være spesielt vanskelig som forbruker å vite hva du skal gjøre.

Tekstilaksjonen, Fairtrade Norge og Framtiden i våre hender har derfor laget 5 spørsmål du som ønsker å ta etiske valg kan stille merkevarene når du handler.

Ved neste kleskjøp oppfordrer vi alle til å skjenke våre medsøstre i tekstilindustrien ekstra omtanke, og velge med omhu.

Kvinners rettigheter har blitt satt langt tilbake under korona- pandemien. 

Masseoppsigelser i tekstilindustrien har gjort at kvinner har mistet både inntekt og makt.

På årets kvinnedag retter vi fokus på de millioner av kvinner som jobber eller jobbet i tekstilindustrien, da covid-19 traff dem som en tsunami for ett år tilbake

Pandemien har satt deres rettigheter og muligheter mange år tilbake.

Eksporten fra klesindustrien i Asia sank med opptil 70% i første halvdel av 2020, ifølge tall fra ILO (International Labour Organization).

Da Europa lukket samfunnet, fikk flere klesprodusenter kalde føtter og stoppet sine bestillinger.

Resultatet var at tekstilarbeidere verden over ble midlertidig sagt opp og mange mistet jobben helt.

Med stor overvekt av kvinnelige tekstilarbeidere har pandemiens ringvirkninger på tekstilindustrien rammet kvinner spesielt hardt.

En del store internasjonale klesmerker nektet å betale for ferdigproduserte bestillinger da etterspørselen sank som en stein, eller forlangte sterkt nedsatte priser, viser en oversikt utarbeidet av Worker Rights Consortium.

Krisen viser tydelig hvilke merkevarer som tar etisk handel på alvor.

Listen fra Workers Rights Consortium viser at våre medlemskollegaer i Tekstilaksjonen og Etisk handel Norge, H&M og IKEA, er blant de store internasjonale selskapene som har forpliktet seg til å fortsatt betale full pris for bestilte varer.

Det samme gjelder Pierre Robert og andre klesmerker som har forpliktet seg til Etisk handel Norge sin Code of Conduct hvor ILOs kjernekonvensjoner med krav til levelønn og ikke-diskriminering og forbud mot brutal behandling står sentralt.

En del av tekstilarbeiderne har fått jobben tilbake, men mange går fremdeles arbeidsledige.

Arbeid og inntekt gir kvinner økt formell og uformell makt. Deres innflytelse og beslutningsmyndighet innad i familien øker med inntekten.